Adm.dir. Arne Hyttnes i SND utfordret Næringsminister Sponheim i Aftenposten. Det må skapes 800 000 nye arbeidsplasser i Norge de neste 20 årene.

Hvordan få det til?  Utfordringene som politikerne har for å lykkes er store, men vil de virkemidlene?

Behov for 800 000 arbeidsplasser

Administrerende direktør Arne Hyttnes i SND (Innovasjon Norge) utfordrer Næringsminister Sponheim i Aftenposten tirsdag 13. juli 1999.

“Det må skapes 800 000 nye arbeidsplasser i Norge de neste 20 årene. SNDs direktør Arne Hyttnes ser få tegn til at dette blir tatt på alvor.” melder Aftenposten.

Norge satser mindre enn gjennomsnittet i OECD på forskning og utvikling. Hvordan skal vi da kunne realisere målet om å bli en kompetansenasjon? sier Hyttnes.

Til å administere hele SNDs drift får SND i 1999 100 millioner kroner. Det er omtrent det samme som årlige renter og avskrivninger på operaen vil bli, sier Hyttnes til Aftenposten.

Hvor skal de nye arbeidsplassene komme? Behovet for nye arbeidsplasser synes alle enig om, men politikerne vil ikke midlene.

I 1996 gjorde leder av Stortingets næringskomité Svein Ludvigsen fra Høyre felles sak med SVs Arent M. Henriksen i at det må skapes minst 300.000 nye arbeidsplasser i løpet av de nærmeste årene. Nå er tallet oppe i 800 000. Utfordringen synes å være klar. Norges BNP er doblet i løpet av de siste 20 årene, men antall årsverk i løpet samme periode er tilnærmet konstant. Er det rimelig å anta at vi kan klare å øke sysselsettingen i privat sektor med minst 300.000 nye jobber i løpet av de nærmeste årene? Ser vi i Foretaksregisteret på antall nyregisteringer er det ca. 20 000 på årsbasis for hele landet, hvorav kanskje bare tredjeparten utgjør reelle etableringer med en form for sysselsettingspotensiale. Så hvis vi sier at Norge har hatt ca. 7000 nyetableringer i gjennomsnitt pr. år i løpet av de siste ti årene, er det da rimelig å anta at vi kan forvente en økning til 60 000 for å for å bruke Svein Ludvigsen sine tall fra Stortingets næringspolitiske debatt?

Og hvor mange vil lykkes?
Den ideelle bedrift er gjerne kjennetegnet med omtale som går i retning av teknologi, kunnskap og markedsdreven med internasjonalt potensiale og høy verdiskapning pr. ansatt. Ser vi på hva vi kan lære av andre om etablering av denne type bedrifter viser det seg at 1 av 64 produkt idéer lykkes i markedet med en akkumulert kostnad på $14 mill (Battelle, USA). 41% går med til utvikling av vinneren og 59% går med til taperne.

Stanford University, USA har lang tradisjon i å kommersialisere teknologi i et frikonkurranse marked. Erfarings tall fra Stanfords Office of Technology Licensing viser at 1 av 75 teknologi idéer gir lisens inntekter på mer enn $100.000, resten forblir i det små. Venture bransjen som gjerne kommer inn på et tidspunkt hvor vinnergruppen av teknologi idéer begynner å peke seg ut, regner med at 1 av 10 blir suksess og må dekke kostnadene til de 9 hvor investeringene gikk tapt eller klarte seg akkurat.

Small Business Innovation Research Program (SBIR) i regi av amerikanske myndigheter viser at av 80 prosjekter som søker, blir 10 opptatt i fase 1 av programmet som innebærer en evaluerings og mulighets studie over seks måneder hvor det benyttes inntil $100 000. Av disse er det 40% som går videre i fase 2 som kan gå over 2 år og hvor det benyttes inntil $750 000.

Politikerne og ønskedrømmmen
Det er altså ikke så lett å forutsi hvem som vil lykkes og plukke ut vinnerne når idéen foreligger. Men noe må man da kunne gjøre? Man kan f.eks. bruke erfaringene fra European Business and Innovation Center Network hvor 50 000 prosjekt- idéer ble gjennomgått.

En opplagt arbeidsoppgave er å teste ut idéen i markedet og se om kundene er villig til å betale prisen det koster. Erfaringen var at 4% ble til bedrifter hvor 90% overlevde etter 5 år og 12 000 nye jobber var skapt.
Men denne jobben koster penger, og ikke minst krever det kompetanse til å gjøre den skikkelig og det må handles raskt av hensyn til konkurransen.
Her er vi inne på sakens kjerne. Våre politikere som bestemmer rammebetingelsene vil gjerne ha resultatet, men de vil ikke virkemidlene som må til for å få resultatet.

Det å tro at man kan omgjøre 300 000 arbeidssøkende i løpet av få år til entreprenører eller til lønnsomme arbeidstagere i næringslivet er et godt ønske, men da må virkemidlene forandres hvis resultatene skal komme.

Illusjonen
Ser vi på tall fra regnskapsregisteret viser det seg at omsetningen i industrien er på ca. 1 million kroner pr. ansatt. I nye bedrifter i industrien er investeringsbehovet pr. ansatt på minst 500.000 kroner med et egenfinansieringsbehov på minst 250.000 kroner. Ønsker vi da 1 lønnsom arbeidsplass må vi ha kunder som kjøper varer og tjenester for 1 million kroner og fremskaffe risikokapital i størrelsesorden 250.000 kroner pr. arbeidsplass. Ønsker vi 300 000 nye arbeidsplasser i nye bedrifter innen nye bransjer må det tilføres 150 milliarder i kapital i tillegg til et marked på 300 milliarder. Dette gjelder vel å merke for de bedriftene som lykkes.
Legger vi Battelles og andres erfaring til grunn og anslår at minst 500 000 kroner går tapt pr. etablering som ikke lykkes gir dette et samlet finansierings behov på 150 milliarder i verste fall.

Totalt kreves derfor kapital i størrelsesorden 300 milliarder kroner i løpet av de nærmeste årene for å etablere minst 300 000 nye arbeidsplasser i nye bedrifter som våre politikere sier de ønsker.

Dagens næringsliv
Setter vi vår lit til det samlede eksisterende næringsliv i Norge og ser på omsetningen innen forskning- og utviklingsarbeid utgjør dette ca. fem milliarder kroner i 1994 i følge Ukens statistikk nr. 30-31, 1996. For sammenligningens skyld kan vi jo se på det amerikanske selskapet 3M som har $13.5 milliarder i omsetning og hvor nærmere 6000 ansatte arbeider med produktutvikling til en årlig prislapp på $883 millioner (NOK 5,65 mrd. i 1996) som resulterer i 200 nye produkter hvert år og hvor målet er at 30% av omsetningen skal komme fra nye produkter som er introdusert i løpet av de fire siste årene. Norske bedrifter bruker altså litt mindre enn 3M til sammen.
I 1998 investerte 3M over en milliard dollar i forskning og utvikling i følge L.D. DeSimone, leder av 3M ¹⁾.

Resultatet av bedriftenes satsing ønskes gjerne tatt ut i bedre lønnsomhet, noe som gjerne gir færre ansatte over tid. Om norske myndigheter sin ressursbruk innen forskning og utvikling er like målrettet som 3M vites ikke. Men myndighetenes satsing burde kanskje være spesielt rettet inn mot det som kan gi nye arbeidsplasser innen nytt næringsliv fremfor å støtte marginalforskning til eksisterende næringsliv som fokuserer på lønnsomhet fremfor arbeidsplasser?

Problemet i Norge er dessuten at når det kommer ut resultater fra forskningen så mangler vi som oftest markeds, bransje og finansierings kompetanse til å utvikle nytt næringsliv så det monner. Dette øker risikoen ytterligere for å mislykkes i arbeidet med å utvikle et fastlandsbasert næringsliv som er vekstkraftig nok til å ansette de hundretusener som søker arbeid.

Løsning
Den løsning som trolig vil virke i løpet av de nærmeste årene, og som vil kunne skape så mange arbeidsplasser som våre politikere ønsker, er at nasjonale rammebetingelser blir så attraktive at internasjonal industri med kompetent kapital og markedsapparat plasserer virksomhet og kapital i Norge på bekostning av de investeringene som i dag i sin helhet går til andre land. Irland er et land vi kan lære av når det gjelder hvordan man tiltrekker investeringer.

På lengre sikt kan en massiv satsing på våre nasjonale forsknings- og utviklingsmiljøer være en vei å gå. Men da må må det bli mer attraktivt å ta risikoen ved å kommersialisere kunnskapen enn å bli værende ved universitets- og forskningsmiljøene.

Næringslivets rammebetingelser må også bli så attraktive at det virkelig blir lønnsomt å ta risiko og investere i nye prosjekter med Norge som utgangspunkt. Når det blir konkurranse mellom kapitaleierne til å støvsuge våre forsknings- og utviklingsmiljøer på jakt etter gode prosjekter kan det bli fart på kommersialiseringen. Så lenge det finnes andre og mer attraktive plasseringsalternativer for kapitalen taper nye teknologiprosjekter kampen.

Aftenpostens artikkel 14. juli 1999 om kapitalflyten til utlandet viser at incentivene for kapitaleierne til å ta risiko i Norge knapt finnes.

Uten langsiktig og risikovillig kapital er det umulig å få frem nye teknologiprosjekter i et antall som bidrar i den nasjonale verdiskapningen.

For å sette det hele i perspektiv kan man se på en studie som BankBoston gjorde i 1997 av Massachusets Institute of Technology (MIT)

Hvis alle bedriftene som er blitt etablert av fakultets ansatte og uteksaminerte fra MIT dannet en egen nasjon ville det bli den 24 største økonomien i verden med 4.000 bedrifter som sysselsetter 1.1 million og $232 milliarder årlig omsetning.

MIT har $370 millioner i sponset forskning hvorav $271 kommer fra statlige myndigheter.
I tillegg brukes $338 millioner til forskning ved Lincoln Labs som MIT driver for Luftforsvaret. Strømmen av statlige bevilgninger bringer tusener av de dyktigste forskerne til MIT. Så amerikanske myndigheter ser at de ved å satse tungt får resultater i form av blant annet ca. 150 nye bedrifter i året fra MIT.

Er det noen grunn til at vi skal oppnå det samme uten å investere tilsvarende?

 

¹⁾ 3M Research, development and related expenses
($ mill.)

Year 2001 $ 1,064

Year 2000 $ 1,101

Year 1999 $ 1,056

Source: 3M Annual report 2001